#NiUnaMenos

Artikkelen har tidligere stått på trykk i LatinAmerika #1 2017

Evita Perón, Christina Fernández de Kirchner og Madres de Plaza de Mayo. Argentina er kjent for sterke kvinnelige politiske figurer. Ser du kun på den politiske eliten, eller på landets antidiskriminerende lover, kan Argentina fremstå som et ganske likestilt land. I praksis er dette langt fra sannheten.

Hver dag i 2016 kunne man lese i avisene om en kvinne utsatt for vold, voldtekt, eller til og med drap. Oppmerksomhet rundt disse problemene økte, og de så bare ut til å bli større. Nylig så Argentina en bølge av sinne, med flere og større demonstrasjoner enn aldri før. En ny bølge av uttalt feminisme oppsto – mer utbredt og høylydt enn noensinne. Det tydeligste beviset på dette var #NiUnaMenos-demonstrasjonen i Buenos Aires 19. oktober i fjor, hvor over 100 000 mennesker samlet seg foran presidentpalasset Casa Rosada på Plaza de Mayo. Demonstrasjonene spredde seg til hele Latin-Amerika og nådde til og med USA og Europa.

Farlig å være kvinne i Argentina

Argentinske kvinner stilles overfor flere utfordringer som følge av at de lever i et patriarkalsk samfunn. Machismo, eller Machista-kulturen – såkalt mannssjåvinistisk kultur, preger Argentina. Undertrykkelsen av kvinners rettigheter er mest synlig i mangelen på tilgang til seksuelle og reproduktive rettigheter og helsetjenester, og ikke minst i de høye tallene for vold og mord. Det er mange årsaker til hvorfor omstendighetene er så alvorlige i moderne Argentina, og de er alle relaterte til den gamle patriarkalske strukturen og machokulturen i samfunnet.

En av de mest alvorlige truslene mot kvinners helse og liv, er forbudet mot abort. For å få tilgang på en lovlig abort, må man enten være utsatt for alvorlig helsemessig fare eller klare å bevise at graviditeten er resultat av en voldtekt. Og for å gjøre det må man være heldig når det gjelder å ha politi, lege og byråkrati på sin side. I tillegg kan det lønne seg å ha penger og være del av de øverste klassene i samfunnet. I tillegg til denne utfordringen, er kvinnerelatert vold utbredt. Femicidios – drap av kvinner fordi de er kvinner, er nå et eget begrep i Argentina, og det omtales av noen som en  epidemi.

Offisiell statistikk på femicidios mangler i Argentina. Dette kritiseres av menneskerettighetsorganisasjoner, blant annet Amnesty International i deres årlige menneskerettighetsrapport for 2015 og 2016. Argentinske sivilsamfunnsorganisasjoner har forsøkt å fremskaffe statistikk ved å studere avisoppslag fra de seneste årene. La Casa del Encuentro, en NGO som hjelper kvinnelige voldsofre, har ved hjelp av sitt register anslått at én kvinne ble drept hver trettiende time i 2016, i motsetning til hver førtiende i 2008. Ifølge statistikk fra organisasjonen Mujeres de la Matria Latinoamericana (MuMaLa), er antallet femicidiosi 2016 oppe i 226. Ifølge argentinaindependent.com (19.okt 2016) viser MuMaLas statistikker en alarmerende økning i høstmånedene.

Machismo og konservativ religion

I Argentina gjør kirkens makt seg gjeldende gjennom kultur og politikk. Den katolske kirken påvirker myndighetenes politikkutforming angående kvinner og deres reproduktive rettigheter. Nå som paven er argentinsk, er katolisismen kanskje enda viktigere. Dette antas å stagnere utviklingen for kvinners rettigheter. De blir debattert, og noen lover har blitt innført, noe som gjør at Argentina utad fremstår godt. Men i praksis er mekanismene som skal ivareta kvinners rettigheter mangelfulle og ofte motarbeides nye lover direkte. Argentinas voksende kvinnerettighetsbevegelse ser det som at deres egen stat svikter dem, og bevegelsen blir større og sintere for hver dag.

«Ikke én mindre»

Argentinsk feminisme har historisk handlet om grasrotbevegelser av et mindretall argentinske kvinner.  Stemmerett for kvinner ble innført under Perón-regjeringen i 1947, men dette var etter 50 år med kamp. I dag kjemper kvinner fortsatt i forskjellige grasrotgrupper og bevegelser, men det er én stor forskjell fra den tiden det var snakk om stemmerett: det er ikke lenger snakk om en liten kvinnerettighetsbevegelse. Den har utviklet seg til å bli en stor folkebevegelse for menneskerettigheter med sofistikerte fremgangsmåter og skarpe analyser. Og, selv om kvinner er i flertall og står i spissen for de fleste feministiske grupper, deltar også mange menn. Dette var spesielt tydelig under #NiUnaMenos-demonstrasjonen i oktober.  

19. oktober var den tredje demonstrasjonen til den da ferske bevegelsen. #NiUnaMenos, som hadde sin oppstart i 2015. Oversatt betyr ni una menos - «ikke én mindre». Navnet oppstod da en mann uttalte seg etter et femicidio, og sa: –Det er da bare én mindre [kvinne i samfunnet]. En uttalelse som dette er ekstrem, men gjenspeiler holdninger i det argentinske samfunn. Nå sier kvinner i Argentina at nok er nok.

Massedemonstrasjoner

Demonstrasjonen 19.oktober var fremprovosert av drapet på Lucía 8. oktober i fjor. 16 år gamle Lucía ble så brutalt voldtatt at hun døde av smertene. Ikke bare var drapet av det mest brutale slaget Argentina har sett, men det var også et av mange drap og voldtekter som har funnet sted den siste tiden. Hele landet så ut til å koke over av frustrasjon og sinne. Det ble satt i gang en spontan streik i hele landet der kvinner stanset arbeidet i én time. Om ettermiddagen var det tid for demonstrasjon, og der var flere kledd i svart for å sørge over de drepte kvinnene. Flere kvinne- og menneskerettighetsgrupper, politiske partier og privatpersoner, møtte opp på Avenida 9 de Julio for å uttrykke sin smerte og frustrasjon overfor Lucías død, og for å ytre sine krav overfor politikerne. Oppmøtet var enormt, til tross for kraftig regn og en kald dag.

I demonstrasjonstoget var ropene høye og kravene mange, blant annet: skikkelig etterforsking av alle drapene; seriøse kvinnemottak hos politiet uten diskriminering; lovlig og gratis abort, spesielt ved voldtekt eller fare for kvinners liv; rettigheter til prostituerte; likestilling i arbeidslivet; statistisk analyse av menneskerettighetsbrudd, og mest av alt; ned med machista-kulturen. Under hele demonstrasjonen kunne man høre oppropet Ni una menos! Vivas nos queremos!, som betyr «Ikke én mindre, vi vil leve!». Stemningen var til å ta og føle på, man kunne se i folks ansikter at de hadde fått nok.

Mens de fleste demonstrasjoner preges av politiske partier som deltakere, var #NiUnaMenos-demonstrasjonen annerledes. Den var en spontan reaksjon på en konkret hendelse, noe som gjorde den mer folkelig og solidarisk og mindre partipolitisk enn noen gang før. Denne spontaniteten la grunnlaget for flere slike «folkeutbrudd» i tiden etter.

Det er ikke bare i Argentina at folket har fått nok, men også i store deler av Latin-Amerika. #NiUnaMenos har spredd seg videre til andre land i regionen, både i solidaritet til Argentina og det som har skjedd den siste tiden og på grunn av det som skjer innad i de forskjellige landene. Vandrer man gatelangs i Santiago de Chile, for eksempel, er man garantert å se en av de mange kunstneriske plakatene tilhørende #NiUnaMenos-bevegelsen.

Ikke nok

Da FNs spesialrapportør for vold mot kvinner, Dubravka Simonovic, besøkte Argentina i november 2016 for å møte forskjellige NGOer og kartlegge situasjonen i landet, ga hun både ris og ros. Selv om hun roste #NiUnaMenos-bevegelsen og understreket viktigheten av denne folkemobiliseringen, poengterte hun også at mer må til. Kvinnediskrimineringsproblemene i landet er så omfattende og bunner i så mange ulike faktorer at det er behov for både konkret etterforskning og omfattende tall og statistikk på det som skjer.

For å kunne sette i gang et ordentlig arbeid mot blant annet vold mot kvinner, må de offentlige tallene på voldshendelser stemme med virkeligheten, argumenterte Simonovic i et møte med 35 kvinnerettighetsorganisasjoner i provinsen Tucuman 16. november, ifølge nettavisen The Bubble.

Spesialrapportør Simonovic sitt besøk bar noen frukter: 25. november, bare én uke senere, kunne nettavisen Buenos Aires Herald publisere resultatene fra en nettundersøkelse. Den fant blant annet at 95 prosent av kvinnene i undersøkelsen erkjente å ha opplevd vold som de skulle ha rapportert til myndighetene. Videre kunne rapporten fortelle at hele 99 prosent har opplevd en psykisk eller fysisk voldelig situasjon med tidligere partnere, og at samtlige av kvinnene som var med i undersøkelsen, 59 380 kvinner fra over hele landet, har opplevd frykt for å gå ute i gatene. Hele resultatet av undersøkelsen kan leses på contalaviolenciamachista.com.

Et godt faktagrunnlag er et av de største kravene fra #NiUnaMenos, men det får ekstra tyngde når FN legger press på det. Simonovic la også til at Argentina, til tross for landets framgang for kvinners politiske og økonomiske rettigheter, absolutt ikke har gjort nok for å bekjempe blant annet kjønnsrelatert vold. Dette må starte med kartlegging og ordentlig statistikk, men mest av alt handler det om enkeltkvinnen: hver eneste sak må etterforskes og analyseres for å finne ut akkurat hva som hendte. Så kan man begynne å angripe sektorene som svikter, enten det er sviktende i seksualundervisning i skolen eller korrupsjon blant politimenn. Én ting er uansett sikkert: #NiUnaMenos peker på manglene og de gir ofrene en stemme som aldri før er blitt hørt så godt over hele Argentina. Dette kan være begynnelsen på en reell forandring.